Gjennom hele menneskehetens historie har det vært en nær sammenheng mellom krig og menneskelig kunnskap. Inntil nylig ble dette sjelden stilt spørsmål ved. Krig har vært en fast del av menneskehetens historie, og kamp har lenge vært ansett som en absolutt samfunnsmessig nødvendighet og ofte som et akseptert økonomisk virkemiddel.

Ødeleggelsen av Lakisj – alabastrelieff fra palasset til kong Sankerib (regjerte 704–681 f.Kr.).

Det var både en plikt og et privilegium for borgerne å kjempe for samfunnet sitt så godt de kunne. I mange menneskelige kulturer forherliger heltediktning og hyllende skulpturer krigen.

I mytologien og gamle sagaer ble oppfinnelsen av nye våpen tilskrevet gudene selv, noe som understreker hvor høyt våpenfremstilling ble verdsatt i oldtidens samfunn.

Vitenskapsfolk har en samfunnsmessig plikt til å utvikle våpen. Når krigerne regnes som samfunnets ledere og krigføring ses som et grunnleggende samfunnsbehov, må vitenskapsfolk uunngåelig være beredt til å arbeide for å styrke samfunnets militære makt. Utviklingen av teknologi og industri har ofte sitt utspring i militære behov.

For den store matematikeren Arkimedes var enhver virksomhet som tok sikte på å produsere varer, ikke verdig hans geni, for han hadde viet livet sitt til ren vitenskap.

Med en viss innsats hadde kong Hieron II av Syrakus overtalt Arkimedes til å gå fra teori til praktiske anvendelser og bygge våpen til forsvar og angrep. Disse viste sin effektivitet da Syrakus i 212 f.Kr. ble forsvart mot romerne under Marcellus, som først erobret byen etter en beleiring som varte i 8 måneder.

Giulio Parigis Arkimedes’ oppfinnelser: brennspeil og jernhånd (Uffizi-galleriet i Firenze).

Under ptolemeernes styre ble Alexandria i det 3. og 2. århundre f.Kr. et viktig senter for vitenskapelig forskning på flere områder, med blant annet en regulær skole for militærteknologi. De aleksandrinske vitenskapsfolkene forsøkte å forene teoretisk vitenskap med konkrete praktiske anvendelser.

Ktesibios (virksom 285–222 f.Kr.), grunnleggeren av skolen, tilskrives oppfinnelsen av en dampdrevet kanon, mens Filon fra Bysants forsket på kastemaskiner basert på streng anvendelse av mekanikken.
Herons avhandlinger om krigskunsten inneholder blant annet tabeller for artilleri og dimensjonerte modeller av krigsmaskiner, utledet fra grunnleggende teori.

Beleiringsmaskiner etter Filon, i et gresk kodeks fra 1000-tallet.

Oppbyggingen av det gamle Romerriket krevde århundrer med krigføring i hele Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, men vitenskapsfolkene bidro ikke med noen egentlige teknologiske nyvinninger. Utviklingen kom fra det militære miljøet og fra generalene, som som regel var svært dyktige organisatorer. Vitruvius (1. århundre f.Kr.) og Vegetius (400-tallet e.Kr.) beskriver i avhandlingene sine de aleksandrinske krigsmaskinene uten å ta for seg de vitenskapelige prinsippene bak dem: forfatterne er hovedsakelig opptatt av hærenes organisatoriske og administrative problemer.

De lærdes verden og håndverkernes verden hadde ingenting til felles gjennom det meste av middelalderen, verken i den kristne eller i den arabiske sivilisasjonen. Framskrittene i vitenskapen og i mekaniske anvendelser kunne ikke befrukte hverandre.

Situasjonen begynte å endre seg på 1200-tallet: lærde som Raimundus Lullus, Robert Grosseteste og Roger Bacon understreket behovet for eksperimenter i vitenskapen og for et teoretisk grunnlag i ingeniørkunsten. Villard de Honnecourt, Guido da Vigevano og Conrad Keyser personifiserte i begynnelsen av 1300-tallet den nye lærde militæringeniøren.

Den italienske renessansens menn var på samme tid kunstnere og håndverkere, humanister og militære skikkelser, genier som var overbevist om at de kunne få til hva som helst.

Brunelleschi, Jacopo Fontana, il Taccola, Valturio, Leon Battista Alberti, Filarete, Francesco di Giorgio Martini og mange andre viet også oppmerksomhet til konstruksjon av maskiner, våpen og festninger tilpasset de nye skytevåpnene. De ville vise at menneskets intelligens kan ta imot og vinne enhver utfordring og skape kunst og kultur i enhver sammenheng.

Leonardo da Vinci presenterer seg i brevet sitt til Ludovico Sforza, hersker i Milano, ikke som kunstner, men som en dyktig ingeniør, ekspert på alle områder av krigskunsten. Studiene hans av våpen, festninger og instrumenter er fortsatt mesterverk innen ingeniørkunst og kunst.

Galilei, som viste verdien av matematikk som redskap for vitenskapelig tenkning, så behovet for at enhver teori bekreftes eksperimentelt. Han var opptatt av tekniske problemer, og under besøkene sine ved arsenalet i Venezia ble han involvert i marin og militær forskning og utvikling. Han anvendte også kunnskapene sine i geometri og ballistikk på militære innretninger for angrep og forsvar.

Angrep på en festning – Galilei, All’architettura militare.

Skipsur som gjorde det mulig å bestemme lengdegraden rimelig nøyaktig, banet vei for at de europeiske landene kunne utøve makt over hele verden og opprette kolonier i fjerne deler av kloden.

Christiaan Huygens brukte newtonsk mekanikk til å konstruere et godt pendelur med høy presisjon i 1656 for sin astronomiske forskning, og på 1680-tallet arbeidet han med skipsur for Det nederlandske ostindiske kompani. Det første skipsuret med høy nøyaktighet ble laget i England av John Harrison på 1730-tallet.

J. Harrisons skipsur H1 (ved National Maritime Museum, Greenwich, England).

Lengdegradsproblemet
For hver 15° man reiser østover, går lokaltiden én time fram, og det motsatte skjer når man reiser vestover. Hvis vi kjenner lokaltiden på to steder på jorda, kan vi altså bruke forskjellen mellom dem til å regne ut hvor langt fra hverandre stedene ligger i lengdegrad, østover eller vestover. Dette viste seg å være svært viktig for sjøfolk og navigatører på 1600-tallet. De kunne måle lokaltiden ved å observere sola, men navigasjonen krevde at de også kjente tiden på et referansested for å kunne regne ut lengdegraden sin.

I 1714 utlovet den britiske regjeringen 20 000 pund for en løsning som kunne bestemme lengdegraden med en nøyaktighet på en halv grad (2 minutter i tid), en oppgave som ble ansett som umulig. John Harrison (1693–1776) laget en rekke stadig bedre ur og oppnådde den nødvendige presisjonen.

På 1700- og 1800-tallet opprettet flere europeiske land militærskoler for å utdanne offiserer til ingeniørkorpset: den første i Torino i 1739, deretter i Mézières i Frankrike i 1748.

Framgangen til Napoleons Grande Armée overbeviste Europas herskere om hvor viktig effektiv teknisk støtte var for militære operasjoner, og Preussen (1816), Sverige (1818) og deretter Russland, Belgia, Spania osv. opprettet tekniske militærskoler.

Også de polytekniske skolene var i denne perioden underlagt det militære etablissementet, og de fleste lærerne kom fra hæren, mens vitenskapsfolk og akademikere var svært lite involvert.

Uniformer for studentene ved École Polytechnique i 1814–1815. Polytechnique ble opprettet i 1794 av matematikeren Gaspard Monge under den franske revolusjonen og ble et militærakademi under Napoleon I i 1804. I dag drives institusjonen fortsatt under tilsyn av det franske forsvarsdepartementet.

I løpet av 1800-tallet dukker det opp en ny hovedaktør innen anvendt forskning: store industriselskaper, først i USA og deretter i Tyskland.

Dette førte med seg hemmelighold og planlegging i forskningen, nye praksiser som innskrenket vitenskapsfolkenes tradisjonelle frihet og hindret dem i å bygge seg et navn ved å publisere resultatene sine.

Kjemien ble for eksempel en kritisk industrisektor av militær betydning. Oppfinnelsen av trinitrotoluen (TNT) i 1863 og av Alfred Nobels dynamitt i 1867 skulle få forferdelige følger i krigene som kom.

Den massive bruken av sprengstoff på slagmarkene under første verdenskrig tvang industrien til å optimalisere produksjonen og utvikle ny teknologi. I Tyskland opprettet industrimannen Fritz Haber en organisasjon for kjemisk krigsforskning der både militære og sivile vitenskapsfolk deltok. Under første verdenskrig ble kjemiske stridsmidler brukt på slagmarken – klor (1915), sennepsgass og fosgen (1917) – og de forårsaket over 1 400 000 tap.

Paviljongen til det franske selskapet Schneider et Cie på verdensutstillingen i Paris i 1900. Selskapet ble grunnlagt i 1836, var en stor våpenprodusent under de to verdenskrigene og utviklet seg etter andre verdenskrig til Schneider Electric.

Første verdenskrig førte mange nye teknologiske nyvinninger ut på slagmarken, som bunkere, flammekastere, kjemiske våpen, flybombing, ubåter med lang rekkevidde osv. Det ble likevel ikke utviklet noen ny militær taktikk for å utnytte denne nye teknologien. Soldatene endte opp med å føre en tradisjonell krig og led enorme tap på grunn av den nye teknologien. Det militære etablissementet var konservativt og tilpasset seg langsomt.

På den annen side ble de vitenskapelige organisasjonene for første gang som sådanne pålagt å støtte krigsinnsatsen, og staten tok ansvar for og kontroll over den vitenskapelige forskningen ved å opprette egne forskningsdepartementer. Siden den gang har vitenskap og industri i stadig større grad blitt ansvarlige overfor myndighetene og avhengige av statlig støtte.

Bildet til venstre viser unge Irène Curie som stiger ut av et radiologisk kjøretøy i den franske hæren. Under første verdenskrig opprettet moren hennes, Maria Skłodowska-Curie, de første radiologiske feltstasjonene for militæret.